I morgen har jeg fri mellom 10:15 og 11:45. Hva skal jeg bruke den tiden til? Eller spurt på en annen måte med mindre utopiske svaralternativer: Hva ser jeg for meg at jeg kommer til å gjøre i morgen, mellom 10:15 og 11:45? Helt sikkert kan man selvsagt ikke vite slike ting, men om jeg skal driste meg til å komme med en spådom, er det grunn til å tro at tiden, i hvert fall ganske mye av den, vil bli slått ihjel i kantina, under sukk og stønn over hvor færlt vi har det som har så mye å lese og så alt for liten tid å gjøre det på. Og den siste halvtimen vil jeg stå lett hensunket over pulten på lesesalen og lete etter kursheftet, som jeg egentlig burde ha lest, men som jeg i beste fall bare får slått fast at jeg har før jeg rusher avgårde til kurssalen klokka 11:45.

Jeg gleder meg for så vidt til den halvannen timen i morgen formiddag, en halvannen time som antakelig kommer til å være temmelig representativ for livet mitt akkurat nå. Samtidig er det ganske rart å tenke på den tiden på denne måten. Det fører til at jeg vil ha forventninger til hvordan den skal foregå, og forventninger er ikke alltid av det gode. Stort sett tenker jeg på forventniger i forbindelse med jul eller ferie eller slike ting, og ikke så ofte til en slapp formiddagstime en helt vanlig tirsdag. Når klokken slår 10:15 i morgen vil jeg snarere gjenoppleve tiden enn å leve den. Kan hende gjør man det oftere enn man tenker over.

Tirsdags formiddag

Hvorfor sitter vi egentlig og guler ut ting i bøkene når vi leser? Tror vi virkelig at vi husker det noe bedre an den grunn? Vi gjør jo ikke det. Det er ikke slik at gulepennen er trådløst tilkopler hjernebarken, og at alt den farger over blir automatisk overført og lagret i riktig fil og mappe. Neida. Når vi lukker boken er ordene fortsatt inni den, ofte like fjernt fra hjernens vindinger som før vi åpnet den.

Det farer en gulsott over landets lesesaler. Alarm.

Den oppvakte leser (som jeg regner med bloggenmin har en del av), har lagt merke til at det er lagt til en ny link under «bloggendin»-rubrikken. Det dreier seg om bloggen «barehanna». De med inngående kjennskap til bloggenmin-redaksjonen vil kanskje rynke på nesen, og påstå at redaksjonen har blitt bløt og prinsippløs og linker opp sider på andre premisser enn harde kvalitetsmessige krav. Men hei, slik forholder det seg ikke.

Det er kort og godt et visst slektskap mellom bloggenmin og barehanna, og baktanken med å løfte bloggen frem i lyset, er et håp om at den herved vil oppdateres litt oftere. Den er tatt med på listen på grunn av dens redaksjonelle innhold, og ikke av utenombloggskapelige grunner. Jeg spurte ikke engang om lov til å linke til den. Visse friheter tar man seg da som storebror.