Stensparken, klokken er 17.30 mandag 26. Mars 2007. Jeg titter utover byen. Rett foran meg ligger Fagerborg kirke. Til venstre ligger lysmastene på Bislett, Oslo Plaza og Postgirobygget. Eller hva det nå heter i dag. Og bakenfor der ligger en bebygd ås. Er det Ekeberg eller Nordstrand, kanskje? Jeg vet ikke, har knapt vært der oppe. Og det er lenge siden.

Tenk at noe er lenge siden i denne byen. Byen min. Oslo. Jeg har minner med denne byen. Her spiste jeg en gang kebab med gode venner en forsommerkveld. Og langs den veien syklet jeg gnistrende frosne høstmorgener på vei til jobb. Og i den parken kysset jeg en gang ei jente jeg var glad i.

En jeg kjenner går forbi nede på gata. Han ser ikke meg, og det gjør ingenting. Jeg bare vet at jeg kjenner ham. Han er her. I min by. En del av den.

Byen min

Vi har tidligere tatt opp dette med tegnenes plass på sendeflaten til en av landets lisensfinansierte tv-kanaler. Med vekslende hell. Av tre kommentarer på innlegget “Tid for tegn”, er to overveiende kritisk til fremstillingen som blir gitt. Den tredje er skrevet av en som ikke kan norsk. Tegn er tøft, og ikke noe å spøke med. Derfor har jeg gått i meg selv for å se om jeg kan bedre min egen tegnbruk. Det kan jeg.

Først og fremst sliter jeg med utropstegn. Derfor øver jeg meg for tiden på dem. !. Tradisjonelt har jeg vært skeptisk til disse, i de fleste tilfeller blir de stående som en patetisk og påtatt påle bak en tvunget, substansløs setning. Det kan virke som at noen tror en middels bra setning blir hylende morsom eller viktig og interessant bare man kaster på dette leserveiledende tegnet. Sorry, ass. Det står seg ikke mot tekstens kritiske vindpust. En setning lar seg ikke lure å lett.

Men i andre sammenhenger er utropstegn en bra ting. Noen er for eksempel flinke til å bruke utropstegn når de møter andre mennesker, eller når de føler seg urettferdig behandlet, eller når deres drømmer står på spill. Da er ikke utropstegnene lenger patetiske, da er de lune og varme og viktige. Utropstegnene står som smilende stearinlys eller staute steinstatuer på slutten av setningen og forankrer den til øyeblikket. Slike setninger blåser ikke så lett bort.

Det skulle jeg gjerne blitt bedre på!

Utfordringen med å gå av trikken. Det handler om timing. Man utvikler etter hvert en fin fingerspitzgefühl for det. Energibølger man senser, med informasjon om nøyaktig når man skal reise seg. Så sent at man ikke virker nervøs eller oppjaget, eller viktig, man må ikke oppføre seg viktig. Men likevel tidlig nok til at det ikke blir en klosset og busende sorti.

Det er mange faktorer som spiller inn. Om man har sekk med seg, for eksempel, eller ikke. Om det er folksomt rundt utgangsdøren eller ikke. Om det var noen andre som trykket på stopp-knappet, eller om man gjorde det selv. Om man har musikk på ørene eller ikke. Jeg kan komme tilbake til dette ved en senere anledning, men det er en kjent sak at man kan tillate seg litt større slingringmonn om man trykker suggerende rytmer mot hjernens hørselsenter. Det er den såkalte iPod-effekten. Man agerer simpelthen litt tøffere når man fyller hodet med aggressiv popmusikk, og tåler følgelig noe lenger eksponering foran trikkens utgangsdører.

Og rykket når man reiser seg. Det er et kick. “Nå gjør jeg det!”. Man sitter hensovnet og døsende på et dobbeltsete for seg selv, og i neste nu står man oppreist. Nesten hver gang vurderer jeg en liten stund å bare sitte på til endestasjonen, men det blir det aldri noe av. For utfordringen med å gå av trikken handler om timing. Og timing handler om å komme nærmest mulig en grense uten å overskride den. Det er et risikoprosjekt.

Stikkordet er timing