Jeg har fått min egen albaner på rommet mitt. Det er nytt for meg, men fungerer greit. Dessuten har jeg stua full av polakker. Det er klart det forringer leilighetens verdi noe, men hva skal man gjøre? Polakker er vanskelige å få has på.

Albaneren er grei. Han står og maler vinduet mitt og sludrer uanstrengt på gebrokkent norsk. Polakkene er det mer bråk med, de sager og styrer og skifter ut de store vinduene i stua. Ingen av dem er særlig stuerene, og etterlater seg støv og spikrer og små plankebiter rundt forbi som jeg går og tråkker på eller puster ned i lungene mine mens jeg sover. De har vært her noen uker nå, og kommer gjerne tidlig på morgenen og vekker meg. Det er alltid folk i huset. Man kan kanskje si at det er bra, men hus trenger vel også å være alene en gang i blant. Slik vi alle må.

Trenger du å være alene hjemme, besøk Hjemme-alene-bloggen. Kanskje treffer du huset mitt der.

Jeg har fått polakker i huset

La oss bare ta det der med Facebook nå mens det ennå er varmt. Om ikke lenge vil folk bare ha et vagt minne om hele greia, og vi har funnet noe nytt å bruke fritiden opp på. Og det skal vel godt gjøres at det er mindre nyttig enn Facebook. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg har oppdaget at jeg kaster bort utrolig mye tid på ingenting der. Og da mener jeg virkelig ingenting. Tiden går ikke med til å skrive meldinger til andre, eller søke etter venner jeg kan legge til, eller finjustere profilen min. Nei, stort sett sitter jeg bare å gjør ingenting. Venter. På at noe skal skje. På at noen skal poke meg, eller legge meg til som venn, eller invitere meg på en eller annen begivenhet slik at jeg kan si at jeg kanskje kommer (det er herlig uforpliktende med internett). Eller på at hele Facebook skal gå i luften som en gigantisk supernova på grunn av overoppheting på pokeserveren. For det er nettopp det som kommer til å skje. Bare vent å se.

1. mai er vakkert fordi det føles som en bonuslørdag som kommer brått og ufortjent fallende inn soveromsdøren. Men utrolig kjipt å våkne på søndagsmorgen og oppdage at det er onsdag.

Jeg poke’er, derfor er jeg. Det er ikke vits å gjøre livet vanskeligere enn det. Facebook er en farse. «Ei farsa med alt». Jeg forstår egentlig ikke vitsen med den, og det er nettopp det som gjør den guuuuuuuudd!

Livet mitt er alt for fult av fornuftige, smarte ting. Derfor elsker jeg det totalt meningsløse. Facebook kunne ikke kommet mer beleilig i min tilværelse. Jeg sitter og poke’er Alf i naborommet. Virtuelt. en gang i minuttet, frem og tilbake.

Jeg elsker det.