Te har blitt en viktig del av min daglige rutine. I sommer har jeg nemlig vært så heldig å ha tilgang til et meget rikholdig sortiment, og det har, etter flere ukers nøling, fått meg til å kaste meg på fremmede og stadig mer spenstige utgaver. Nå er ikke Lipton Yellow og Earl Grey tøft nok lenger.

Først hoppet jeg på noe som het Apple & cinnamon, en lystig, krydret liten traver, med hint av jul. Forsøket var såpass vellykket, at jeg våget meg videre. Blackcurrant var for så vidt ikke ukjent for meg, African Rooibos mer eksotisk. Når jeg våget meg inn på London Fruit & Herb Company sitt utvalg, følte jeg meg vill og gal. Her dominerte kompromissløse navn som Peach Paradise, Blueberry Bliss og Orange Spicer. Alt dette er ting jeg har klart å venne meg til. Men fortsatt går jeg gjennom en liten eksistensiell krise hver gang jeg brygger meg en kopp varm Lady Grey tea.

Når kommer den første manne-teen?