Først så hatet jeg Morten, etter hvert mislikte jeg ham bare sterkt. Så angrep jeg. Tyren og hornene og så videre. Bestemte meg for å ta alt i beste mening. Alle de nedsettende spøkene, de slibrige kommentarene på slitsom trøndersk, den frekke snerringen når jeg dristet meg til å spørre om han kunne avse et par hundrelapper fra kassen. Alt sammen kun desperate rop om hjelp fra en mann som hater jobben sin.

Først tenkte jeg at “kan han ikke bare pipe inn varene mine og la meg være i fred”. Men nå forstår eg at for enkelte er det ikke fred å få.

Tilfeldigheter gjorde at vi endte opp nakne i samme rom. Arne er min mann. Han satt med bred beinstilling og pustet. Det var klamt og hett, og klammere og hetere ble det da jeg bøttet på to øser vann over de gloheite steinene på badstuovnen. Det freste illsint fra dampen som steg opp langs veggen og la seg oppunder taket der vi satt vaglet på øverste avsats. Som ånden i lampen, passe fornøyd etter å ha blitt vekket fra sin tusenårige søvn.

Arne pustet tyngre, og det dryppet store dråper fra håret ned på avsatsen under. Om ikke lenge skulle Bjørn komme inn å sette den nakne rumpa si oppi Arne sine dråper av hudfett og flass og saltvann. Okei, så er det litt ekkelt, men han hadde godt av det, for Bjørn er en fjått. Når Bjørn kom inn i badstuen, sto han lenge i døråpningen og snuste på varmen før han kom inn. Sto lenge, slik at den hardt opparbeidete dampen, og flere celcius nyttet sjansen til å pile vettskremt ut i en avkjølende dusj. Bjørn slapp ut hele piften, så han hadde bare godt av det.

Sånn er det ikke med Arne. Han smøg seg ut, lynkjapt. Knapt merkbart. Det var som om han gikk tvers gjennom døren. Samlet med seg vannflaske og håndkle og stilte seg i posisjon, før han åpnet døren og trådte kontrollert og kjapt ut.

Arne. Min mann.