Den gamle kolonibyen Colonia del Sacramento var derimot et friskt pust etter seks uker i tykk byluft. Byen ble i sin tid bygget av portugiserne for å smugle varer inn til Buenos Aires. I dag har transportstrømmen snudd, den koselige byen er blitt rekreasjonsområde for porteñoene (innbyggerne i Buenos Aires). Det er fantastisk å gå i de stille gatene om kvelden, og se over til lyset fra storbyen på andre siden av Rio de la plata.

Buenos Aires sette fra Colonia del Sacramento

Uruguay blir kalt Sør-Amerikas Sveits, noe de fleste land her nede ville funnet noe flatterende. Sammenligningen er likevel god. Ikke bare har landet superstrenge bankregler og en forkjærlighet for folkeavstemninger. Landet har også opplevd langt færre kriger enn sine naboer, og har i stor grad fått være i fred fra sine to storebrødre Argentina og Brasil fordi begge har sett på Uruguay som en nyttig buffersone.

Det er hva uruguayanerne har å være stolte av, og det har skapt et folk som selv etter bare et par dagers besøk utmerker seg ved å være overstrømmende hyggelige og omtenksomme. Alt er jekket et par hakk ned her i forhold til Argentina. Byene er mindre, bussturene kortere, folkene mer sindige. Landskapet som ruller forbi bussen minner til forveksling på Jæren en fin vårdag, i hvert fall så lenge det ikke er palmer i synsfeltet. I det hele tatt er Uruguay litt som å være hjemme igjen et øyeblikk. Og litt kjedelig.

Her mangler bare lukta av gjødsel

Og det er vel kanskje derfor jeg har problemer med å finne så mye å skrive om dette landet. Lavmælt, som hjemme på Jæren. Og det kommer man tross alt ikke langt med i latinamerika.

Fra Buenos Aires er det kun en kort båttur over Rio de la Plata til Uruguay. Rio de la plata – sølvelva – er enda en av disse eufemismene som, i likhet med den språklige betydningen av Buenos Aires, vekker oppsikt ved personlig oppmøte. For det første er det lite som henleder tankene på sølv, mest av alt vekker vannet assosiasjoner om det kontaminert indisk mat gjerne gjør med fordøyelsen. For det andre er det kontroversielt om det i det hele tatt er en elv, da det tross alt minner mer om en vik eller en slags fjord.

Buenos Aires er den grå flekken nede til høyre, Montevideo ligger på tuppen til venstre i bildet. Foto: Wikipedia

Jeg har da også latt meg fortelle at de lærde strides om dette. Løsningen synes å være noe de kaller estuar, som svært populærvitenskapelig sagt er en slags mellomting: En elvemunning med brakkvann som påvirkes av tidevannet. Faktisk har de fleste større elver en slik estuar ved utløpet til havet, viser det seg, følgelig er store deler av verdens befolkning bosatt ved en slik, 22 av de 32 største byene i verden skal ligge ved en estuar.

Derav følger også at flere av disse estuarene sliter på grunn av utslipp fra mennesker og jordbruk. Et rykte i Buenos Aires skal ha det til at strendene ble stengt for bading etter at flere mennesker hadde omkommet etter nærkontakt med vannet for noen år siden. Sikkert ikke sant, men en god historie, i det minste. I tillegg opplever fisk og andre organismer utfordringer i forbindelse med at saltkonsentrasjonen varierer mye med vind, vannstrømmer og tidevann. Saltkonsentrasjoner er ikke til å spøke med, og jeg ser ikke bort fra at flere av bloggenmin sine lesere også ville fått problemer i et slikt miljø. Faktisk har det gått så langt at en hel del estuarer i Norge er vernet, oppluyser en knapp Wikipedia-artikkel om emnet.

Det lærte vi aldri noe om i o-fag. Og tydeligvis ikke noe særlig om Uruguay, heller.

Denne måtte bare med da den vekket så mange, gode minner. Foto: Internett

Og for deg som vil mimre enda mer

Denne karen lå i lomma mi i dag tidlig. Den påberoper seg en verdi på tjue pesos (drøyt tjuefem NOK), men er dessverre sørgelig lite overbevisende i sin sak. Følgende standariserte formingsremedier skal rette opp i dette misforhold:

Merk her at både teip og saks er tjuvlånt, belaster derfor ikke totalbudsjettet, og operasjonen kan følgelig ikke spores i norsk økonomi. Sigbjørn Johnsen ville blitt rørt.

Voila. Eller asi, som passer seg bedre i spansktalende land. Arbeidet står nok ikke til mer enn en G+, men med litt trening kan jeg snart gå som en fullgod argentiner. Da mangler det bare litt skriblerier, og seddelen er klar for sirkulasjon igjen.

Jeg har gjort mitt for å holde økonomien i Argentina i gang. Patriotismen selvtolkes som et lett tilfelle av hjemlengsel.

Kjønnsfordelingen er atskillig jevnere på polokamper enn på fotballkamper. Minst en tredel av tilskuerne er unge tenåringsjenter. Med tanke på antall hester involvert i polo, sammenlignet med de fleste andre idrettsgrener, er dette faktum strengt tatt ikke til å overraskes over. Hesteinteressen hos unge jenter er tydeligvis genetisk nedarvet fra lenge før de store folkevandringene startet. Jentene bak meg har umiskjennelig amerikansk aksent, kan være rundt seksten år, og, er det fristende å hevde, er ikke fryktelig opptatt av utfallet i dagens kamp mellom Argentina og Brasil. Er det lov å tippe på byråkratdøtre?

Vamos, Argentina!

Selv om Argentina skal være et av de landene i verden der polo står sterkest, kan det se ut til at arkitekten som tegnet nasjonalstadionet med det noe pompøse navnet Catedral del Polo, beliggende i et av de penere strøkene av Buenos Aires, nok overestimerte den allmenne interessen for idretten noe. Selv på dagens storkamp er det såpass romslig at vi gniere som har kjøpt de billigste billettene til trebenktribunen på hjørnet, like før kampstart blir bedt om å trekke over på hovedtribunen og sette oss sammen med det ekte polopublikummet, de som ikke bryr seg så mye om billettprisen.

– What are you wearing on the party on friday?

Spillet setter igang og er i og for seg spennende nok så lenge de rir rundt med hestene sine og jager etter den lille trekula med crocketkøllene sine. Ulempen er at i motsetning til crocket, så plages hestecrocket av stadige avblåsninger og innblanding fra de to dommerne, også dem til hest. Avblåsningene er som regel helt uforståelige for et utrent øye, og etterfølges gjerne av en pause på flere minutter før spillet er i gang igjen. I blant blir det straffe, og da har motstanderlaget lov til å sette alle hestene sine i målet for å redde skuddet. Det ser ut som rene kamikazeoppdraget, og får meg til å lure på hva de har gjort med de stakkars hestene for å få dem til å akseptere en så selvimotsigende atferd. Jeg antar at de må ha en hestevisker på laget. Heldigvis har jeg observert en hesteambulanse på stedet.

Babu, babu til hestologen

Men det er først når jeg hører om pato at jeg blir virkelig interessert i hestesport. Pato beskrives som en krysning mellom polo, rugby og basket. Med andre ord involverer det hester, en kurv, og de fleste skitne triks man måtte ha i bakhånd. Ok, så langt noe outrert, men ikke verre at det kunne vært kokt i sammen i et hvilket som helst samfunn med overskudd av hester. Men det som får oss til å forstå at det må ha vært sterkere saker enn brennevin på bordet den kvelden pato ble funnet opp, er detaljen som har gitt spillet sitt navn: Pato betyr nemlig and, og i den opprinnelige formen var ballen byttet ut med en and, som det altså, med de midler man måtte ønske, var om å gjøre å få så mye som mulig av oppi motstandernes kurv.

Dette slo selvsagt dårlig ut for endene, og dessuten så man en rekke stygge dødsfall blant folk og hester også. Pato ble derfor forbudt i det nittende århundre. I 1930-åra klarte man derimot å innføre visse regler for å beskytte både dyr og mennesker. Anda ble byttet ut med en lærball med seks håndtak, og det ble satt visse begrensninger for hva som var akseptabel atferd i spillet. I 1953 gav president Juan Peron pato status som Argentinas nasjonalidrett, noe det fremdeles har, selv om det er foreslått flere ganger å gi denne statusen til vesentlig mer populære fotball i stedet. Jeg håper de holder på pato.

Plass til flere

Et betimelig spørsmål, og dessuten: hvor lenge varer en kamp? Vi er nå i sjette omgang, og det er tydeligvis ikke bare jeg som har begynt å fryse. Polo er ikke tilpasset sur høstvind. Derimot blir avslutningen av oppgjøret særdeles spennende. På stillingen 10-9 til Argentina, og det som skal vise seg å være et halvt minutt igjen av kampen, kommer Brasil til en kjempesjanse, men bommer på åpent mål. De argentinske hestene og rytterne kontrer inn 11-9, og slår kroken definitivt for stalldøra til det brasilianske laget. Publikum applauderer behersket, og det kommer endatil spredte utrop. Og så går alle hjem.

Jeg håper hestene får litt ekstra å kose seg med på stallen i kveld.

Og når vi snakker om jakken, jeg har ved to anledninger fått umotivert ros for denne. En kar i kassakøen i bokhandelen i går, ønsket seg maken, og lurte på hvor den var kjøpt. Jeg kan ikke tolke denne plutselige oppmerksomheten rundt klærne mine på annen måte enn at den slitne skinnjakken jeg kjøpte for trehundre kroner på «Markedsdag i Bogstadveien» for noen år siden har gjort meg hipp.

På samme måte kan man ta for seg navngivingen av denne byen som har oppbevart meg de siste ukene. Buenos Aires, et navn som antyder en luftkvalitet over gjennomsnittet. I beste fall et ironisk og spøkefullt spark til byens miljømyndigheter, i verste fall et grelt eksempel på urbaniseringens mørke og tilsotete utvikling gjennom historien. Mindre følsomme personer enn meg ville kanskje her gosset seg med det faktum at en av byens største turistattraksjoner er en gravplass: Cemeterio Recoleta huser store deler av byens tidligere elite, blant annet det som måtte være igjen av Evita. Det påstås at din bestefars etternavn er et viktigere kriterium for å havne her enn saldoen i banken, men det forhindret ikke fremstående argentinske familier å selge mausoleene sine til svimlende kvadratmeterpriser under den økonomiske krisen for ti år siden. Og penger skal liksom ikke ha noe å si i det hinsidige.

Dertil er mine sørvendte vinduer de eneste i hele leiligheten som aldri har sol. Med andre ord: Verden er ikke riktig hengslet her på andre siden av kloden. Men det er jo bare å ta en titt på globusen for å forstå at ting er snudd på hodet her.

Derfor er det kanskje ikke så overraskende at folk her er temmelig langsinte når det kommer til dette med Falklandsøyene. Hjemme hos oss er jo Falklandskrigen mest en tretti år gammel historisk kuriositet. Her er det en høyst levende, uløst konflikt. Det første som møtte meg på grenseovergangen fra Paraguay var et stort skilt som proklamerte «Las Malvinas son Argentinas» – Falklandsøyene tilhører Argentina. Ikke noe velkommen hit og trivelig reise her i gården.

2. april markerer årsdagen for starten av krigen, og er nasjonal høytidsdag. Dagen ble markert med innslag fra falklandsveteraner og sinte ungdommer som hadde fått nok av både engelskmenn og det meste annet. Fra offentlige bygninger hang det store bannere som gjorde det klart hvem som var de rettmessige herskere over det golde øyriket, komplettert med de mange tusen graffittiene rundt i hele landet som i et stille rop til en hver tid dveler ved denne liktornen i argentinernes selvbilde.

Rett skal riktignok være rett, folk flest så ikke ut til å markere mer enn den gjennomsnitts Ola Nordmann gjør 1. mai, og tok dagen først og fremst som en ekstra fridag. For oss nøytrale er det ikke godt å vite hvilken side man skal stå på. Med kolonitiden som et forlengst avsluttet kapittel, er det vanskelig å ubetinget støtte engelskmennenes eierkrav til øyene. Samtidig har de vært under britisk herredømme siden 1833, og folk som bor der ønsker at dette skal fortsette.

Det er vel som så mye annet, først og fremst et politisk spørsmål. En felles ytre fiende virker samlende på folket, og er en velbrukt metode for å dekke over innenrikspolitiske problemer det er vanskeligere eller mer smertefullt å løse. Dessuten har man, dessverre kan man kanskje si, funnet olje i området, noe som gjør at konflikten ikke lenger bare er knyttet til prestisje og strategisk militære plassering. Storbritannias statsminister David Cameron sa i januar i år at de igjen ville forsvare Falklandsøyene med militærmakt dersom det blir nødvendig. Argentina har på sin side støtte fra Venezuelas allestedsnærværende president Hugo Chavez.

Med andre ord, spørsmålet om Falklandsøyene er ikke avgjort.

Ruta nacional 9, Campana – Buenos Aires, mandag 26. mars 2012: Bussrutene dugger på grunn av tung luftkondisjonering, men gjennom vanndråpene på glasset vokser konturene av en storby fram. Når solen bikker over horisonten tørker rutene opp, og det travle livet på motorveien inn mot metropolen, villdyret, blir synlig. Og der kommer følelsen igjen. Lille meg, på vei inn til denne brølende løven, levende tilstede midt i dette underlige livet. Vi taper mot et fly på rullebanen på Jorge Newbery, og det løfter seg tungt som en pelikan opp mot den gulblå himmelen. Bussen er en spankulerende gnu på savannen, de høye kontorbyggene giraffer som nikker nysgjerrig mot oss. Løvemanken skinner i morgensolen.

I tråd med den noe obskure Mark Knopfler-låta som tittelen i forrige innlegg var hentet fra, hadde jeg tenkt å sende Lars Martin et postkort fra Paraguay. Det slår meg at det må være flere år siden jeg sist pratet med ham. Kan det være fordi haner en av de få som ikke har solgt sjela si til Facebook den allmektige? Det gjør uansett det gammelmodige postkortet enda mer aktuelt. Men så viser det seg at dette landet med femsifrede restaurantregninger og sekssifrede telefonnummer ikke driver noe særlig med postkort og denslags. Det var faktisk ikke mulig å oppdrive noe sted. Så nå sitter jeg på bussen og tenker at jeg kan sende et fra Argentina i stedet og forklare situasjonen, noe som, kjenner jeg meg selv rett, sannsynligvis bare blir med tanken.

Postkort, ingen driver vel med den slags lenger. Til og med farfar er på internett, jeg skal skrive en e-post til ham senere i kveld. Ingen hører vel på Mark Knopfler heller. Men Notodden finnes, og hver gang jeg er der tenker jeg på Lars Martin og høstregn. Og neste gang kanskje også Paraguay, løver, postkort og en argentinsk metropol. Arkeologi i eget (forn)minne er en interessant øvelse, og funnene kan få verden til å skrumpe til en liten ert. Er man for eksempel i Buenos Aires, er selv Notodden kun en tanke unna.

På reise oppdager man verden på nytt, som et barn som løfter, lukter, tar og smaker på alle de rare, morsomme, skremmende, irriterende tingene som måtte komme det for hånden. Nå skal en reisende jærbu prøve å gjøre seg til venns med Buenos Aires. Vi får se, vi får se.

Ensomhetsfølelsen har kommet krypende på, som den gjør i blant når man reiser alene. Det hjelper heller ikke å dra til steder som ligger såkalt off-the-beaten-track, noe Paraguay definitivt gjør. Sammen med ensomheten kommer erkjennelsen av det meningsløse i det man gjør som reisende. Ta dagens mål som et eksempel: Ruinene av to gamle jesuittbosetninger. Jesuittene stod sterkt i dette området på 1700-tallet, og selv om historikerne har vært uenige i om de skal karakteriseres som gode hjelpere eller religiøse tyranner, er det et faktum at de bygde opp svært effektive samfunn blant indianerne. Så effektive at de ble en økonomisk trussel mot makthaverne i Madrid, og derfor ble kastet ut i 1776 (for en mer visuell beskrivelse henvises det til filmen The Mission fra 1986 med Robert de Niro i hovedrollen).

Men hvorfor skal jeg sjokke halve jorden rundt for å se noen gamle, forvitrede mursteinsmurer? Kritikkverdig bygningshåndverk har vi da nok av hjemme. Og jesuitter har da aldri interessert meg noe større. Det slår meg at jeg er her først og fremst for å fylle dagen med noe. Fordi jeg likevel er her. Og fordi alternativet tross alt er å dra tilbake til verdens mest utrivelige hotellrom.

Det er da det skjer, en av disse små tingene som minner meg på hvorfor jeg setter meg i denne situasjonen: Et ørlite innblikk i en verden som er fundamentalt forskjellig fra hjemme, et lite snev av innsikt i en helt annen levemåte. Pablo, som tilbyr taxitjenester i området, praier meg da han ser at jeg har behov for transport. Bilen, en velbrukt, avskiltet Peugout med sine glansdager forrige gang synthpop var på høyden, er allerede full av lokale helter som har vært på bytur og skal hjemover til landsbyene de bor i. Men et halvt passasjersete til en gringo kan han avse. UP er vel uansett ikke på veien i dag, det er tross alt lørdag, og unggutten som allerede sitter der har ingenting han skulle sagt, og har bare å innfinne seg.

Pablo skyver bilen i gang. Turen starter med en lang nedoverbakke, og han vil ikke sløse med drivstoffet når Newton kan gjøre jobben billigere. I bunn slipper Pablo kløtsjen, og det franske maskineriet begynner å male. I den lille landsbyen Jesus stopper vi for å tanke. 4 liter mener Pablo får holde i denne omgang. Ingen vits å være ekstravagante. Eller har et sted med et så løftefullt navn sterkere saker enn profan blyfri 95 på pumpene?

Vel fremme viser det seg at jeg er dagens eneste besøkende, og det er jo ikke hver dag man har en hel jesuittruin helt for seg selv. I stekende sol nyter jeg stillheten, og lurer på hvordan jeg skal komme meg tilbake. Jeg kommer til at ruiner kan være ålreite nok, men at det var noe så trivielt som en taxitur som reddet dagen.

Som en bonus viser det seg å være storfest i Encarnacion når jeg kommer tilbake. Hele byen har samlet seg nede ved elven til et slags Jærdaglignende arrangement. De har til og med hyret inn den kjente venezuelske smørsangeren «El Puma» Rodriguez, noe som får byens innbyggere til å gå helt av hengslene. Sakens anledning? Vel, byen er 397 år, og det skal markeres behørig. Skal tro hvordan de vil feire om tre år.

Så er det vel derfor man reiser, fordi små ting kan få selv en dårlig dag til å bli meningsfull på sitt lille vis. Har du lyst å oppleve noe av magien, kan du klikke deg inn på denne musikkvideoen av El Puma. Den er også skikkelig dårlig, men så er det jo det som gjør den verd å se.

Usett kommer katten seg bort til fortauskanten, og sniker seg nedover, noen få centimeter om gangen. For hvert steg stopper den opp og orienterer seg på nytt, vurderer avstand, håper at en av duene ubetenksomt skal bevege seg mot den og rett i fella.

Asuncion oppleves, til tross for sine to millioner innbyggere, som en forvokst landsby. Gatene er nesten folketomme foruten politifolkene som holder vakt rundt de offentlige bygningene, og chipa-selgerne som selger dem de tradisjonelle chipabrødene av mais og ost. En og annen dresskledd forretningsmann slentrer forbi, men selv de ser ikke ut til å ha det travelt. Til og med husene står lavpannet og sjenerte. På grunn av Jose Francias paranoide omlegging av byen på 1800-tallet er de færreste bygninger mer enn en eller to etasjer. De bærer dessuten preg av å ikke ha vært pusset opp eller malt siden da, med unntak av en del mer eller mindre forseggjort streetart. Asuncion må være en av verdens minst påståelige hovedsteder.

Men i dag regner det, i hvert fall innimellom, og da holder folk seg hjemme. Det forteller Thomas, en svenske som har flyttet fra Malmö til Asuncion for å starte hostell sammen med samboeren sin. Folk går ikke engang på skole eller jobb. Vanligvis, sier han, er det «helt packad». Jeg svinger nedom igjen neste dag når de meterologiske forholdene er mer forsvarlige. Det er riktignok noe mer folk, men packad? Det er vel mer som i Sandnes en fin sommerdag.

Så det så

Turistattraksjonene i byen begrenser seg i hovedsak til Sør-Amerikas eldste togstasjon (ikke overraskende er det en stund siden det har gått noe tog herfra nå, selv om politikerne visstnok leker med tanken på å sette jernbanen i stand igjen), og det litt eiendommelige Panteon de los heroes. Jernbanestasjonen inneholder et klassisk paraguyansk museum, som egentlig er like mye et lager for avlagt materiell som på en eller måte kan relateres til togdriften. Den skriftlige informasjonen begrenser seg til «denne skrivemaskinen var i bruk på stasjonen frem til den ble lagt ned» og «disse sporvekslerne ble importert fra England». Derimot gis det ingen informasjon om når jernbanen var operabel, når den ble lagt ned og sånt som ville tilfredsstilt en togentusiast fra Europa. Det registreres likevel at standarden på vognene, iallefall første klasse, overgikk NSB, med dobbeltsenger på lugaren og egen bar med alle rettigheter.

PSB komfort

Panteon de los heroes er rett og slett et gravkammer for landets helter. Her hviler blant annet levningene av tidligere nevnte de Francia og Carlos Antonio Lopez. Burde man bygget et romersk tempel i Spikersuppa med statuer og hyllester av Tordenskiold, Nansen, Max Manus og Birger Ruud? Utenfor står soldater dresset opp i noe som må være en festdrakt innenfor det militære. Med mindre det regner, da.

Klassisk paraguyansk museum

Katten er innenfor rekkevidde flere ganger, men den tør aldri ta det avgjørende spranget. I stedet står den og venter på den perfekte anledning som aldri kommer. Tilslutt kommer det et kjærestepar hånd i hånd midt i jaktfeltet, og duene tar daft til vingene og flyr bort. Katten lusker slukøret videre.

Det kostet i første omgang kontrollen over halve hæren, men snart overlot kongressen ham all makt i landet. Francia sa seg i utgangspunktet bare villig til dette som en midlertidig løsning inntil det ble funnet noen bedre, men hvem tør å foreslå noen som er bedre enn mannen med all makt? Så Francia ble sittende til sin død i 1840, kjent som El Supremo.

Paraguay blomstret under hans styre. Ikke bare klarte han å holde landet uavhengig til tross for at særlig Argentina var sultne etter å innlemme dem under sitt territorium. Også for statskassa var Francia en velsignelse, og statens verdier fordoblet seg i løpet av diktatorens periode. I dette inngikk også flere årslønner som Francia ikke hadde tatt ut. I motsetning til diktatorer flest var han svært nøysom, og foruten en del møbler og et rikholdig bibliotek eide han etter sigende kun en tobakksboks, en lysestake og en konfekteske i tinn.

En del innfødte så på ham som en trollmann på grunn av instrumentene han brukte for å se på stjernene, og hans gode språkkunnskaper (han snakket vistnok fem språk). Francia var en streng men rettferdig jurist og diktator, og alle landområder ble inndratt av staten og fordelt på befolkningen. De laveste klassene elsket ham. Den lille eliten i landet derimot, hadde det tøffere.

Hvorfor? Nåvel, mannen virker tilsynelatende som en fin fyr, men la oss se nærmere på hvordan El Supremo nådde målene sine. For det første forseglet han Paraguays grenser, drepte alle som forsøkte å flykte, og tvang utlendinger som klarte å ta seg inn i Paraguay til å bli der resten av livet. Han bygget dessuten opp et handlekraftig, hemmelig politi, og fikk effektivt kvittet seg med brysomme motstandere på de mest bestialske måter. Han tok fullstendig over styringen i landet, og kontrollerte hver minste lille avgjørelse kun i samråd med tre rådgivere. Det må ha blitt lange dager på jobb. Han insisterte for eksempel på selv å forrette hvert eneste bryllup, og han gjorde seg selvsagt til overhode for den katolske kirken i landet, noe paven likte dårlig, og ekskommuniserte ham.

Samtidig hadde han en kløktig og nesten humoristisk måte å løse enkelte problemer på. Da spanjolene prøvde å undergrave ham ved å nøre opp under det faktum at faren var mulatt, forbød han europeere å gifte seg med hverandre, og tvang dem i stedet til å gifte seg med innfødte. Selv hadde han ingen nære forhold, men han førte loggbok med alle sine sengepartnere, og fikk tilsammen syv barn med dem. Da han oppdaget at den eldste av dem livnærte seg som prostituert utenfor palasset hans, opphøyet han prostitusjon til et ærefullt yrke.

Slik var han, denne mannen. El Supremo. Og etter et attentatforsøk i 1820 ble han dessuten ikke så rent lite paranoid. Han sjekket alltid maten for gift, og han skiftet seng hver natt. Dessuten fikk han lagt om hele gatenettet i Asuncion og forbød bygninger på mer en en etasje, noe byens arkitektur i dag bærer sørgelige preg av. Han hogde også ned alle trær og busker, alt dette for å gjøre det umulig for attentatsmenn å gjemme seg. Da diktatoren til slutt likevel måtte stå til rette for døden, slik vi jo alle må før eller siden, fikk han brent alle statspapirene. De siste kreftene sine brukte han til å svinge sabelen for å jage bort doktoren som kom for å hjelpe ham.

de Francia er fortsatt en viktig skikkelse i Paraguay, og står sammen med hans etterfølger Carlos Antonio Lopez som symbol på landets storhetstid. Denne paradoksale skikkelsen er kanskje det nærmeste man kommer et opplyst enevelde? Ingen her tagger bilder av Che Guevara på husveggene. De har jo sin egen, lokale Che. «Viva Francia»!