I morgen er det avsluttende eksamen, og jeg vet at jeg er god nok. Jeg er storfavoritt. Min eneste motstander er meg selv, en slu rev riktignok, men ikke uovervinnelig. Timene på lesesalen, i kollokviegrupper, i praksis, på arbeid, vil det holde helt i mål? Eller kan det tenkes at det er en liten ting, et unnselig, men sentralt tema som har klart å slippe unna min oppmerksomhet gjennom studietiden? Om få timer kan jeg være ferdig utdannet.

Får Usain Bolt sove før OL-finalen?

240 kilometer. Jeg kunne kommet meg til Geilo, og måtte fortsatt ha gått et par gode dagsmarsjer på Hardangervidda for å fylle alle de 240 kilometerne. Slått opp teltet, tatt et par kast med fiskestanga. Studert reinens flukt gjennom lyngen. Plasket rundt i et iskaldt fjellvann. Slått fjellskrøner for passerende tyskere.

I stedet har jeg valgt meg bydel Ullern, kjent for sine velfrisserte puddler og stadig voksende blokkbebyggelse. Her har jeg i åtte timer av livet mitt slåss for selvråderetten på setet til en fransk symaskin. Med jaguarer og SUVer som argeste motstandere. Min lille, franske venn føler seg sikkert mobbet. Antakelig er det derfor den har blitt så tungstartet i det siste. Ufølsom og hardhjertet tvinger jeg den ut på the ride of shame nesten daglig, til naboenes overbærende hoderisting.

Så mye rart man gjør. Og det er ikke engang for kjærligheten.

En av min lille, franske venns brødre

Selgerne plages ikke av at én kubikkmeter ballong er noe av det mest unyttige og upraktiske man kan drasse på i en indisk by. Det kryr av ballongselgere her, i tillegg til de tradisjonelle forhandlerne av postkort, båtturer, blomsterkranser, fotografer. Vi antar at det er mange ballongselgerbarn som går sultne i seng hver kveld. Ballongmarkedet virker helt uthulet, det må ha gått sterk inflasjon i råvaren ballong etter at den første entrepenøren åpnet ballongsalget her. Ballong, som en periode sannsynligvis var brennhett her, har sunket i verdi som de tyske markene i mellomkrigstida. Riktignok uten å forårsake en verdenskrig ennå.

Det er dessuten en strikk-wallah her, som sitter foran den største haugen av strikker vi noen gang har sett. Han har tusenvis av strikker i alle farger. Den mannen har vi savnet mange ganger etterpå, til ulike praktiske gjøremål. De er her, alle sammen, alle vi regnet med å treffe, og alle vi aldri hadde drømt om at fantes. De finnes her, i denne indiske metropolen. Her bor de og snyter turister.

Plutselig rasker alle sammen med seg strikker og ballonger og postkort og jukseperler og falske båtbilletter og løper som jaget vilt nedover gata. Hva som står på? Kommunen kommer, får vi beskjed om. Og indiske kommuner er på linje med meg når det gjelder ballonger: We do not like.

– Do you like, sir? (Foto: Erlend Berge)

Turistguiden jager oss videre til neste rom. Det er fylt med deler av den gamle maharajaens våpensamling, og på oppfordring er guiden vår selvsagt behjelpelig med utdypende informasjon.
– Gevær, sabler, skjold, revolvere, sier han og gestikulerer med armene. Kom denne vei, snart skal dere få se et ekte fly fra 1. verdenskrig!

Vi er i Bikaner, midt i Indias ørkendelstat Rajastan, og vi er i ferd med å utforske et av stedets ubestridte turistattraksjoner, det gamle fortet som tidligere var den lokale maharajaens bolig. Underveis har vi fått los på en såkalt engelskspråklig guide som tar oss gjennom de viktigste punktene. Som overraskende nok i all hovedsak er et britisk krigsfly fra 1. verdenskrig.

De mange rommene med vakre orientalske tepper, sarier, overdådige soverom med intrikate luftavkjølingsannlegg, store samlinger lokale våpen og brev til og fra maharajaen er kun av moderat interesse, skal vi tro guiden. Heller ikke den spesielt utvalgte basilikumen (vennligst ikke rør), som står inntørket og alene på det ene platået er noe å dvele ved, selv om den vekker atskillig nysgjerrighet hos langveisfarende nordmenn.

Er dette en hellig basilikum? (Foto: Erlend Berge)

For det er flyet, gitt i gave til maharajaen av den britiske regjeringen som takk for hjelpen under den 1. verdenskrigen, som er den store diamanten i smykket. Klenodiet er satt sammen av opprinnelig to fly som ble skutt ned et sted over Europa, og restaureringen var ikke ferdig før i 1985. Nå står det her, midt i den indiske ørkenen, utrolig langt unna et hvert sted det ville være naturlig for et slikt fly å ende sine dager, og skinner og kaster glans over fortet og byen. Tenk, et ekte krigsfly, helt fra Europa. Hva har vel noen gamle, lokale filleryer å stille opp med mot noe sånt?

Etter å ha tatt en kjapp runde rundt flyet for skams skyld, får guiden ti rupi stukket til seg og et takk for omvisningen. Det var svært interessant, selvsagt. På sett og vis mener vi det også dnne gangen. Utenfor står en ny turistgruppe klar, forventningsfulle.
– Velkommen til Bikaner, sier guiden.
– Vi skal først ta en runde i fortet, og til slutt skal dere få se et fly!

Vi fikk se et fly! (Foto: Erlend Berge)

Grunnen til at det ikke er noen sammenheng mellom produktene, er jo nettopp å fylle handleposene våre med noe vi ellers aldri ville tatt med oss. Men siden det er gratis, kan vi nesten ikke si nei. Skjønt gratis, de eneste som vil profitere på et slikt tilbud er de som har en ferdigmiddagsrett, en yoghurt og 4 Allers på handlelista si. Alle andre kommer tapende ut av «tilbudet».

Og betaler du med visa får du ekstra poeng, og har du mastercard får du rabatt og er du medlem av fagforeningen får du andelsfordeler og melder du deg samtidig inn i den nye bonusordningsklubben får du møte sjefen og får en eksklusiv velkomstgave og garantert supertilbudsavslag mot et lite tillegg i prisen. Og rentefri avbetaling på gitte vilkår. Det er snart ikke mulig å kjøpe noenting uten å føle seg lurt på en eller annen måte.

Og hvem pokker vil ha 4 Allers?

Kjøper du en litt kjedelig middag og en yoghurt, risikerer du å bli belemret med disse

En nyanse av i og på problemet som har vært mindre opp til diskusjon, er den subtile men viktige forskjellen mellom «i byen» og «på byen». Hva bestemmer egentlig preposisjonen her? Selv er jeg vant med å bruke i byen om utflukter hvis formål er anskaffelse av klær, julegaver, kaffe latte eller se på 17. mai toget. På byen forbeholdes aktiviteter der væskeinntak, rytmiske kroppsbevegelser og slossing i taxikøen er nøkkelord ved gjenfortelling av hendelsesforløpet. Språkrådet sier at på brukes dersom «en lokalitet er knyttet mer konkret til praktisk bruk», mens i er mer generelt.

Men når, nøyaktig, går vi fra i til på? Dersom man tar seg en utepils mens man er på handletur, er man da i eller på byen? Eller dersom man ser på 17. mai toget med en lille en på lomma og slipset i panna etter kvelden før? Se, det har ikke Språkrådet et tilfredsstillende svar på.

På et eller annet tidspunkt må de, mine forfedre som jeg har arvet blod og gener av, ha lullet seg ut av rødvinståka og tenkt at dette er for lett. Dette livet har for lite motstand. Så satte de fyr på olivenlunden, knuste flaskene i vinkjelleren, og la ut på vandring nordover.

Og de stoppet ikke før de en morgen våknet av at snåtten frøs i nesa på dem og det ikke var mulig å oppdrive noe i naturen som var mulig å spise. «Her skal vi bo», sa min forfar, og satte opp en latterlig gapahuk i skogbrynet og ventet på at et reinsdyr eller noe som ligner skulle komme ramlende inn på kjøkkenet.

Senere startet han Glava isolasjonsfabrikk, Viking-støvler og Norrøna. Gapahuken ble til hytter, som ble til gitarformede palass med ski-in, ski-out muligheter. Bjørneskinnsfellene ble til Jensen-madrasser, ullkoftene til patentert pustende Gore-tex med Rip-Stop. Vin ble til Lerum husholdningsaft. Slik ble livet etter hvert levelig, i hvert fall fra mai til oktober.

Men resten av året, hvorfor er vi her da? Den tiden av året da man risikerer å dø dersom smekklåsen slår i mens man er ute å henter posten. Heisann stamfar, hva hindret deg i å dra sydover igjen, hjem til dine brødre og dine gamle, lengtende foreldre?

Var det stolthet? Var det bare det? Bare vent til jeg får tak i deg, lille stamfar-slyngel!

Min stamfar var ikke som andre stamfedre

At Kina er uenige i fredsprisutdelingen til Liu Xiaobo er en kjent sak, og på et vis forståelig da prisen jo ikke kan ses på som annet enn en indirekte kritikk av kinesiske myndigheter. Men når Nobelinstituttest direktør Geir Lundestad opplyser at «all post vi har sendt til kineserne har blitt returnert uåpnet», da er kinesiske myndigheter som den sutrete gutten i gata som løper til mamma når noen har slengt dritt om cordfløyelsbuksa til pappa’n.

Kanskje er det ikke annet å forvente av et land som er i ferd med å fylles av 1,4 millioner bortsjemte enebarn, med foreldre som etterhvert har penger nok til å gi barna sine alt de peker på. Men å ikke åpne posten fra den litt irriterte naboen sin, det er bare barnslig det, Kina.

Slamkjøring er ettertrykkelig satt på kartet, og bloggenmin vil takke både Eilert og hans vannverkskompanjonger for en underholdende svindel- og korrupsjonssak. Mer moro går det nesten ikke an å ha med en kommune.