Hvordan er det nå igjen. Har drap på panfløytemusikere virkelig samme strafferamme som ved på andre folk?

Hvordan er nå regelverket på dette området?

Deadline er ganske slitsomt. Og deprimerende. En liten død, hver dag.  Og iblant tar dekker den helt over lifeline.

Johannes har arvet en flaske cognac av bestemoren. Den har falt i gode hender. Og det slo oss at en dag vil det stå en flaske cognac etter oss også.

Slikt gjør mer med smaken enn noen gamle eikefat.

Arvegods

Jeg hadde den udelte glede og tilbringe syv timer av mitt korte jordiske liv langs E18, denne morfaren av europaveier, sist søndag. Jeg var endatil i den lykkelige posisjon at jeg satt komfortabelt i en av vår tids moderne turbusser, som av noen kanskje ses på som det endelige punktum i verdens historie om offentlig transport, som av de fleste ses på som en moderne turbuss, og som denne solfylte, varme vårsøndagen ålte seg fra sørlandet inn til landets hovedstad i 40 kilometer i timen.

Slikt byr selvsagt på muligheter.

Blant mulighetene som bød seg fram, var blant annet et unikt innsyn i hva som egentlig ligger henslengt langs randsonen av alle europaveiers morfar. Sagt på en annen måte: Hva morfar har gjemt bort i garasje og kjeller, og så glemt bort at finnes, fordi morfar ligger bortglemt på et gamlehjem og ikke lenger er i stand til å gjøre rede for seg på samme vis som før. På sett og vis forløp det hele som et mindre attraktivt arveoppgjør, der alt det man vanligvis ikke ser når man bare er kjapt innom på besøk, kommer til overflaten og representerer et problem. Blant gjenstandene morfar hadde gjemt var:

• En nesten full rull med gaffateip
• En tom boks makrell i tomat
• Flere cd plater uten cover og ukjent artist
• En anselig mengde ølflasker, Smirnoff Ice og annen alkoholholdig drikke (er det slik at morfar har et alkoholproblem?)
• En termos

I tillegg til mengder av take-away emballasje fra McDonalds, brusflasker, fruktrester og annet som sorterer under «søppel». Dessuten innbydde situasjonen også til refleksjon over

Og da slo den meg – når vi først er inne på slekta – alle eksistensielle tankers patriark, som har beveget og uroen mennesker i årtusener: hvor kommer alt fra? Hva er historien bak makrellboksen, hvem spiser makrell i tomat mens de kjører for eksempel Risør-Oslo? Og hva sier lovverket om denslags? Og termosen. Var den tom, var det bare så enkelt? At da var det ikke bruk for den mer, for kaffien var drukket opp. Er termoser i bil engangsutstyr?

Og cd-platene. En mulighet er selvsagt at platene var kjøpt billig på forrige bensinstasjon, og dessverre ikke viste seg å holde den musikalske kvalitet den kresne bilist forventet. Og at det dermed bar på hodet ut av vinduet. Eller kan slike ting bare falle ut av bilen, helt plutselig? Uten noen forklaring.

Drivers fish?

Og ut fra ingenting kom alle skattesmellers mor. Det viser seg at futen ikke på langt nær er fornøyd med mitt bidrag til samfunnet i fjor. Derfor har de sendt meg et lengre brev, der de argumenterer for i nøkterne vendinger om hvorfor jeg skal innbetale et større beløp på deres konto. Innen snart. Viss ikke så. Et større beløp for meg, et piss i havet for dem, selvsagt. Men det er likevel hyggelig av dem å ha såpass tro på meg at de synes mitt lille bidrag er av denne ytterste viktigheten.

Argumentene deres underbygges av gjennomarbeidete vedlegg som viser mine aktiva og passiva samt deres utregning av hva jeg burde spytte i med i statskassen på grunnlag av dette. Derimot står det ingenting om nøyaktig hva de tenker å bruke pengene mine til.

Det er der VG kommer inn i bildet. Når jeg slår opp navnet mitt i deres skattelistesøk, får jeg oppgitt følgende fakta:

Skattepengene til Aslak Lima Braut kunne betalt 0 av de 10.000 nye årsverkene regjeringen har lovet i eldreomsorgen.

0 meter ny firefelts motorvei kunne vært bygget for skattepengene til Aslak Lima Braut.

Det ville tatt Aslak Lima Braut 2285027,1 år å finansiere det nye operabygget i Oslo med sine skattepenger.

Skattepengene til Aslak Lima Braut tilsvarer advokatkostnadene for 0,1 timer av Nokas-rettssaken.

Skattepengene til Aslak Lima Braut kunne finansiert byggingen av 0 nye barnehageplasser i Norge.

Og likevel, altså. Likevel er de så oppsatt på å kreve inn disse skarve kronene mine. Er det bare for å gjøre livet mitt surt?

Om 2,2 millioner år, kanskje

Å orientere seg i forbrukersamfunnet er blitt høyrisikoidrett etter at det begynte å velte ut markedsføringskonsulenter og kyniske trendanalytikere fra nær sagt hver eneste utdanningsinstitusjon i hele landet. Et hvert produkt pusses og poleres til det fremstår som skinnende, perfekt og uunnværlig. De positive sidene understrekes, mens de negative egenskapene dysses ned eller omskrives. Salt for eksempel, som man skulle tro solgte seg selv, blir utstyrt med forklaringer og argumenter for hvorfor akkurat denne saltbøssen er det beste valget. Hvorfor det? Man skulle tro at saltforbruket holder seg relativt stabilt. Kan det tenkes at det er et utslag av hypotesen om at forsvar er det beste angrep? For hva sier egentlig produktdeklarasjonen om vi går den nærmere etter i sømmene? Hør bare hvordan husholdningssaltet mitt omtales på pakningen:

«This salt is obtained through natural evaporation of very pure Atlantic sea water. Full of minerals and trace elements»

I praksis betyr det at man har pumpet inn noe vann fra havna i Antwerpen, fjernet det grøvste av rotterester og vrakgods, og kalt kvikksølvrestene, oljefilmen og de gjenværende algene for «sporstoff».

Flinke folk, de BI-folkene.

Sted er faktiske en mye mer betydelig størrelse i livet enn jeg har tenkt over før, slår det meg. Jeg vet ikke om jeg klarer helt å sette ord på nøyaktig hvordan. Men det er altså viktig. Uten sted blir man rotløs, og det har vi fått for oss at ikke er ønskelig. Skjønt, mange av dem vi kaller helter er temmelig rotløse. Cowboyer, oppdagere og underholdningsartister er jo nettopp kjennetegnet ved at de ikke hører til noe sted. Jeg mener likevel at sted er vesentlig.

Hvorfor? Akkurat nå skårer jeg høyt på sted. Det føles bra.

Et sted for deg?

Problemet med westernfilmer er at jeg aldri kjenner igjen personene. Alle ser helt like ut. Svartmussete, med uflidd skjegg og støvete skinnbrok med tilhørende patronbelte. Og kåbboihatt, selvsagt. Hadde historiene i westernfilmene vært så enkle og likeframme som vi liker å tro at de er, ville dette selvsagt ikke avstedkommet noen frustrasjoner. Problemet er bare det at det i enhver westernfilm kommer en scene, gjerne mot slutten av filmen, der det dukker opp noen skikkelser fra starten av filmen. Skikkelser jeg aldri husker hvem er. Men ikke bare er det enerverende å oppdage at man ikke engang husker klart bare en time tilbake i tid. Disse scenen er i tillegg ofte nøkkelscener, og representerer et vendepunkt i filmen. Det har en tendens til å gå meg hus forbi.

Ta for eksempel filmen «Pat Garrett & Billy the Kid» fra 1973. Mot lutten, mens Billy the Kid er i ferd med å ri til Mexico i skjul for sheriff Garrett, møter han på en mann og en kvinne som er overfalt av tre menn. Billy skyter de tre, og hendelsen får han til å innse at han likevel må snu. Problemet er at jeg ikke forstår hvorfor. Hvem var mannen og kvinnen som ble reddet? Var de med tidligere i filmen? De tre som ble skutt vet jeg var med i starten en gang, men hvem var de?

Western er ikke så enkelt som man skulle tro. Kanskje ingen idé og bli kåbboi likevel.

Hvem er nå dette igjen?

And so this is christmas. Ja, det er det faktisk. Nå er kanskje ikke dette av de mest tradisjonelle julesangene, men likevel et trofast innslag i høytiden. Den tar på mange måter julen til nye høyder. Ut i det politiske, samfunnsbevisste landskap. Det er aldri fred og få for politikken, selv ikke i julen.

Men John Lennons nidvise fra 1975 viser også at julen ikke nødvendigvis er så bundet opp i tradisjoner som man gjerne tror. Derfor har også bloggenmin besluttet å foreta en endring i layout, etter drøyt to års drift. etter forslag fra bloggenmins trofaste sidekick, Larssen på en hverdag. Tittelen «Bloggenmin – i Oslo» er riktignok noe ironisk, da jeg i øyeblikket slett ikke befinner meg i Oslo, men på Klepp. Men slikt er jo bare midlertidig.

En riktig god jul fra alle oss på bloggenmin.com

Barrapababam. Hør, julefreden senker seg over landet! Barrapababam. Hvorhen jeg beveger meg fotfølges jeg av Sølvguttene, Wham og Oslo Gospel Choir. Samtidig. Stemmene deres surres sammen i en høytidsstemt kakofoni av dombjeller og kastratklang. Men vent. Barrapababam. Alle har et forhold til vår kjære sangskatt fra julehøytiden. Men ingen ser den dem med et kritisk skråblikk. Det vil si, noen gjør det nok, men ingen skriver om det. I hvert fall ikke på bloggenmin. Så den oppgaven tar jeg. Barrapababam.

Den første sangen ut, gjør seg egentlig kun fortjent til en kort slakt, nemlig «Little Drummer Boy».Kan noen pliis fortelle meg hva små korpsmusikanter har med julens budskap å gjøre? Var det buekorpsene på markene rundt Betlehem som “kute tel og frå, og bar med seg små skarptrommer som gutten sku få sjå”? Etter det jeg kjenner til sier Skriften noe annet. Den sier faktisk ingenting om buekorps i det hele, og nevenr kun i forbifarten trommer, dog ikke i sammenheng med små hottentotter som spiller på dem.

Så la oss ha det på det rene. Vel kan det hende at «Little Drummer Boy» er en fin sang. Men å selge den inn som julesang for å øke populæriteten, det vil jeg kalle spekulativt. Bare så det er sagt. Barrapababam.

Santa Claus is coming to town?